Å møte mennesker i sorg
Da jeg var barn, var jeg fremmed for døden. Jeg hadde sett døde dyr og gjennom barndommen begravd noen døde dyr som fugler, mus, et par hamster og noen katter ble det også etter hvert. Men jeg hadde lite erfaring med døde mennesker. Jeg kan huske min egen usikre reaksjon da vi mistet min bestefar, hennes mann. Det var i møte med bestemor at det ble vanskelig.
Vi var mange barnebarn og alle hadde vi et behov for å vise medfølelse og omsorg for bestemoren vår. Jeg husker vi sto i en slags uryddig kø og ventet på å få komme frem og uttrykke empati og støtte. Situasjonen var nok litt preget av at flere av oss som var litt usikre på hvordan vi skulle oppføre oss.
Så, nærmest plutselig, med nesten en følelse av panikk, skjøv jeg mine familiemedlemmer til side for å være først! Ikke fordi det var så viktig å være den første, men for å bli ferdig med det.
I ettertid kan jeg bli litt flau over det egoistiske i situasjonen, flau over at jeg skjøv de andre til side rett og slett for liksom å få den første biten overstått. Siden fikk jeg meg ikke til å spørre min bestemor om hvordan hun opplevde denne situasjonen og siden er det blitt for sent å spørre.
Vi opplever alle sorg gjennom et liv og vi håndterer sorgen ulikt. Noen biter tennene sammen, og kjenner kanskje på et indre raseri og en bunnløs fortvilelse, noen slipper fortvilelsen frem , mens andre igjen kan oppleve en lettelse. Sorgen har uendelig mange lag og kommer til uttrykk forskjellig.
Hvordan skal vi da møte et menneske i sorg? Hvordan skal vi vise omsorg og medfølelse på en god måte? Hva skal vi si? Hva bør, eller kan vi si? Er kanskje det beste å unngå situasjonen? Unngå å treffe de sørgende?
Årsaken til at dette er vanskelig for oss kan være at vi har utfordringer med og et uavklart forhold til døden og til sorg.
Vi mennesker og våre relasjoner er forskjellige.
Kondolerer betyr
Kondolerer betyr å føle smerte, ha det vondt eller lide sammen. Opprinnelig kommer ordet fra latin; con som betyr sammen og dolere som betyr å lide/føle smerte. Å si kondolerer er en måte å si «det var leit å høre» eller «du har min dypeste medfølelse». Wikipedia beskriver det som en gest eller hilsen som gis til etterlatte etter et dødsfall for å vise medfølelse og empati i sorgen og savnet.
Vi bruker gjerne kondolerer der det har skjedd et nylig dødsfall. I begravelser eller minnestunder er det vanlig at gjester som står nær den som har gått bort mottar kondolanser fra de andre gjestene. Ofte foregår dette ved at gjestene former en slags kø til den avdødes nærmeste familie og venner, for å gå frem og si kondolerer, - at man føler med dem og deltar i sorgen.
Syntes du ordet «Kondolerer» er gammeldags, veldig formelt eller kanskje litt upersonlig? Er det litt kort? Kan hende litt kaldt? Du er i tilfelle ikke alene om å ha tanker om dette. Og kanskje er det slik at det fremstår litt fattigslig når det er dyp medfølelse man ønsker å formidle?
Mange av oss har kanskje vært i en situasjon der vi kjenner på et behov for å finne frem til andre gode og personlige ord som skal kunne beskrive den omtanken og smerten man føler for nærmeste pårørende. Det er nok lettere tenkt enn forsøkt sagt.
Kondolerer betyr «jeg føler med deg». Det finnes da ord som er varmere enn «Kondolerer» tenker du kanskje? Ja, det finnes ord som er varmere, og er du flink med ord får du kanskje til å si noe fint, men så er det så lett å tråkke feil. Og i bestrebelsen etter å finne noen betydningsfulle, virkelig trøstende eller støttende ord, får man kanskje sagt ting litt feil. Selv om ting ble sagt i beste mening, ble det plutselig litt overdrevent, eller sagt på en slik måte at det kan misforstås av den som tar imot. Og da er det jo en viss risiko for at det faktisk kan tas ille opp.
Det kan for eksempel oppleves som vanskelig for den pårørende om du forsøker å trøste ved å si noe slik som «du har jo barna», eller «du har jo …..». Slike ytringer er nok ikke så trøstende, vi har ingen å miste. Å uttrykke «best at hun/ han fikk slippe», «Jeg skjønner hvordan du har det» bør vi også unngå. Mennesker i sorg uttaler ofte at det kan oppleves vanskelig dersom noen spør «Hvordan har du det?». Det er ikke vanskelig å forestille seg at det kan være vanskelig å svare på det. Dette er det jo også vanskelig å sette ord på.
Kanskje er det derfor ekstra fint at vi har ordet «Kondolerer»? Kondolerer betyr jo nettopp at du har medfølelse for nærmeste pårørende. Kanskje skal man ikke streve med å finne andre varmere eller mer støttende eller treffende måter å ordlegge oss på i møtet med sørgende. Kanskje er det slik at ord blir fattige og at mange av oss kan finne en trygghet i ordet «Kondolerer» da det er et ord som i hovedtrekk uttrykker det du ønsker å si eller vise samtidig som det er lite risiko knyttet til å bruke det. Et trygt ord.
Det som kommer i tillegg til kondolerer
Kondolerer betyr at man bryr seg. Ordet kondolerer vil kunne tillegges ekstra mening ved at man samtidig gir et varmt håndtrykk for å understreke at man virkelig bryr seg. Andre igjen kan velge å understreke ordet ved å for eksempel klappe pårørende omsorgsfullt på skulderen, legge armen om ryggen og eventuelt kombinert med en god klem. Slik kan man på ulike måter og med ulik styrke vise at man virkelig mener kondolerer og noen av de følelsene som det kan være vanskelig å sette ord på.
Er det strengt tatt nødvendig å si noe? Kanskje er det slik at ord blir fattige? Noen ganger kan det kanskje holde lenge med å kun gi en god klem og et trøstende blikk?
Hva gjorde vi i koronaperioden? Da vi ikke skulle ta hverandre i hånden, slett ikke klemme eller berøre hverandre og på det verste helst holde minst 2 meter avstand. På denne tiden hadde vi behov for å finne nye måter å uttrykke vår medfølelse og støtte. Mange ble kanskje flinkere til å kommunisere med ansiktsuttrykk og øyne. Andre igjen viste sin varme omtanke ved å trykke sin egen hånd til hjertet og noen viste hjertetegn ved å forme et hjerte med begge hender. Slik kunne ved hjelp av kroppen og kroppsspråk vise at ordet kondolerer kommer fra et godt sted.
Kondolerer betyr at du ønsker å vise din støtte til de som har mistet en nær relasjon. For noen kan følelsene ta helt over. Det kan være vanskelig for pårørende å ta imot når kondolansene kommer sammen med for mye av andres følelser. Blir du for emosjonell kan det oppleves tungt for den sørgende. Det kan bli litt feil dersom det blir slik at nærmeste pårørende blir de som må trøste andre som kommer med sine kondolansene. Andres sorg kan bli for tungt å bære.
Dette henger også naturligvis sammen med hvor nær relasjon du har til både avdøde og nærmeste pårørende. Desto nærmere relasjon, desto mer naturlig og forståelig vil det kunne være at følelsene renner litt over i møte med de andre nærmeste pårørende.
Det kan det være nyttig å tenke på at hensikten med din kondolanse er å støtte den sørgende, selv om du selv også sørger. Mange går kanskje ubevisst og bærer du på andre sorger i livet. Sorger som kanskje vekkes til til live i møte med andre som er i sorg? Under en begravelse er det naturlig at det er nærmeste pårøre
Nye måter å uttrykke kondolerer på
Betyr et «omtanke emoji» på Facebook det samme som kondolerer? Du har kanskje sett at noen skriver et hjerte eller en «omtanke- emoji» på Facebook som et uttrykk for omtanke og kanskje et slags kondolerer? Vil det være nok å sette et slikt tegn, eller blir det mer riktig om vi også skriver et kondolerer? Det blir også stadig oftere populært å bruke digitale minnesider der minneord og digitale hjerter kan deles eller digitale lys kan tennes. Digital omtanke er jo unektelig ofte av litt kortere versjon enn tidligere kondolansebrev.
Et lite utdrag fra et kondolansebrev en eldre Sandefjordsdame mottok på 80- tallet:
Kjære Solveig! Jeg har ingen ord som dekker- ingen ord til trøst. Ord blir så fattige- og jeg føler meg så usigelig liten og hjelpeløs når jeg forsøker å finne ord i slike stunder. Men du skal vite at jeg har tenkt på deg i denne tiden- Solveig, og du har min dype medfølelse.....
Relasjonene oss i mellom er ulike og forventningene varierer fra menneske til menneske og fra relasjon til relasjon. Det er ikke til å komme utenom at de nærmeste pårørendes opplevelse av, eller forventing til kondolansene, vil være knyttet til hvor nære de opplever at relasjonene til deg som kondolerende er. Et enkelt hjerte i kommentarfeltet under kunngjøringen på Facebook kan oppleves som veldig rørende og vakkert gjort av en litt fjernere relasjon.
Tenk at "Inger" har fått det med seg og at hun tar seg tid til å sende oss en oppmerksomhet eller omtanke!
Det kan varme stort. Derimot er det ikke vanskelig å forstå at et helt likt hjerte i kommentarfeltet fra en relasjon som man opplever som mye nærmere kan oppleves som litt for enkelt, for tamt.
Var det alt? Slapp ikke vedkommende litt lett unna? Var det kanskje nesten en unna- manøver?
Kondolerer betyr at du føler med og deltar i sorgen. Mange vil nok tenke at det derfor er mer naturlig at desto nærmere relasjon du er, desto mer medfølelse blir det uttrykt gjennom både ord, handling, blikk og tilstedeværelse.
Uavhengig av fortid, nåtid og fremtid er kanskje det viktigste at det ligger en oppriktighet og en omsorgsfullhet til grunn i våre kondolanser.
Å kondolere kan være vanskelig
Kondolerer betyr at du vil vise empati og at du deltar i sorgen. Å være i en situasjon der du føler deg utrygg på hva som forventes av deg, kan være vanskelig. For noen kan det kanskje oppleves så ubehagelig at man vil vurdere mulighetene for å unngå eller finne grunner til å ikke snakke med mennesker i sorg. Krysser gaten for å unngå å treffe på, slutter å ringe eller bare ser en annen vei.
Mange pårørende uttaler at dette kanskje er det verste eller mest vanskeligste å oppleve som sørgende.
Andre igjen er kanskje rådville grunnet dårlig samvittighet eller som følge av uavklarte forhold til andre familiemedlemmer eller venner. Kanskje sitter de og kjenner på at de egentlig er en relasjon som naturlig burde eller kunne vært nær, men som ikke opplever seg som nær allikevel. Kjenner på at de skulle vært mer til stede, brydd seg eller fulgt opp mer i forkant. At du har «sviktet» den senere tid? Eller kanskje de lenge har følt at de ikke har sluppet til eller vært ekskludert fra dette fellesskapet det ville være naturlig å tro at man var inkludert i?
Uavhengig av hvorvidt dette kan oppfattes som berettiget eller ikke, betyr det at det er ekstra vanskelig å utbringe sine kondolanser.
Kondolerer betyr jo at du bryr deg. Kan det bli for sent å bry seg? Kan det være feil å bry seg?
Kan da ordet «Kondolerer» fungere som et slags formelt første steg? Et første steg i retning av å nærme seg hverandre igjen? Som en invitasjon til å begynne å snakke med hverandre igjen? Så kan det bli opptil mottakeren om de føler at de kan imøtekomme omtanken eller om det blir for vanskelig. Det bør vel aldri være for sent å ta et skritt nærmere hverandre? Det er naturlig å tenke at det er verdifullt å strekke ut en hånd.
Kondolerer, et godt ord å ty til?
Kondolerer betyr mer enn at du føler med de som opplever sorg. Ordet «Kondolerer» uttrykker ikke bare medfølelse, men også respekt. Kan det være dette som som gjør det til et godt ord å ty til? Det at det har en betydning utover å være en støtteerklæring og et uttrykk for medfølelse? Kondolerer uttrykker en aksept for og en forståelse for at sørgende nå har det vondt og vanskelig. Det kan være en invitasjon til nærmeste pårørende til å lette hjertet sitt, en invitasjon til å snakke nærmere med hverandre eller vise pårørende at de blir sett og at deres tap blir gitt oppmerksomhet. Kondolerer er jo også et verdig uttrykk for en erfaring hvor ord føles å ikke strekke til.
For mange, både mottakere og overbringere av kondolansene, vil lett finne god støtte i ordet kondolerer. Pårørende uttrykker ofte at det meste er bedre enn å ikke si noe. Kondolerer kan vise seg å fungere meget godt for alle parter, når alt kommer til alt.
Når jeg treffer pårørende
Når jeg besøker en familie som nettopp har opplevd å miste en nær relasjon, vil jeg forsøke å uttrykke sympati og medfølelse.
Min erfaring er at det ikke bare er én måte eller oppskrift på hvordan man treffer pårørende i sorg. Jeg bærer med meg en holdning om at alle mennesker er like mye verdt og at alle menneskers følelser skal respekteres og ha betydning. Det er alltid en grunn til at mennesker reagerer, uttrykker og handler som de gjør.
I møte med pårørende forsøker jeg å fokusere på at det er de pårørendes relasjon og deres farvel.
Ofte har jeg ikke møtt avdøde tidligere. Relasjonen er ukjent for meg og jeg blir derfor opptatt av hva de pårørende har å fortelle om det som har skjedd og hvordan avdøde var som person. Jeg forsøker å være oppriktig til stede, gi pårørende anledning til å fortelle, og å være en god lytter. Det er ikke alltid nødvendig å si så mye.
Det blir litt som i sangen til Bjørn Eidsvåg. «Eg ser».
Han synger om at han ikke vil prøve å være noe, han vil bare være der. Til stede.
Bry deg over tid
For mange er tiden fra tre til tolv måneder etter dødsfallet den vanskeligste perioden. Et godt råd kan være å tørre å være der og bry seg, gjerne over tid. Vær der selv om du ikke vet hva du skal si eller gjøre. Synes du det er vanskelig å vite hva du skal si, så kan du jo si at du opplever at det er vanskelig å finne ord og vite hva du skal si.
Når seremoniene blir borte og hverdagen kommer, blir det minst like tøft for de pårørende som da kanskje sitter alene mens de opplever at verden og de andes liv fortsetter nærmest som om de er upåvirket. Det er ikke så lett, verken for pårørende eller for de rundt dem. Det blir liksom ikke til at den sørgende ber om den støtten og hjelpen som er blitt tilbudt dem.
Det er imidlertid mange måter vi kan vise omtanke på. Omtanke i form av en liten blomst på trappen, varm bakst levert på døren, en invitasjon til å gå tur eller et lite besøk kan være god støtte.
Du kan nok ikke regne med at de sørgende egentlig vet hva de trenger. Langt mindre lett er det for dem å si ifra dersom det er noe de føler at de trenger. Mye av trøstens magi eller kraft ligger i at den kommer helt frivillig og uten baktanke eller som resultat av forventninger eller press.
Kondolerer betyr at du vil vise omtanke for den pårørende.
Den amerikanske forfatteren Joan Didion har sagt:
Du skal ikke spørre den sørgende om hun er sulten. Du skal gi henne et måltid.
